Den reisen tok en evighet Æ så at han var gal Du må ha skjønt det lenge før æ så det Warsawa i april har aldri vært så kald Du lot oss reise med ham uten nåde I enogtyve døgn som ingen kan beskriv I skyggen av ei løgn, på kanten av et liv Han satt og fantaserte, han tenkte ikke klart Æ skjønte at det gjaldt å skjerme gutten Du skulle sende passet mitt og alt æ hadde spart Men det som kom va begynnelsen på slutten I enogtyve døgn som ingen kan beskriv I skyggen av ei løgn, på kanten av et liv Æ dikta tusen eventyr igjennom Kaukasus Og sang te æ av nesten uten stemme Om tapre ridder Zenon, om Støvelkattepus Om regnbuen med gull når vi var fremme I enogtyve døgn som ingen kan beskriv I skyggen av ei løgn, på kanten av et liv Du løfta mæ tel himmels og du lot mæ falle ned Du ville ha ei dronning for ditt rike Æ va for mye menneske du klarte ikkje det Det er nok det forunderligste sviket I enogtyve døgn som ingen kan beskriv I skyggen av ei løgn, på kanten av et liv Han viste mæ et våpen og sa at han var klar Æ så at han va meire sjuk på sinnet En gutt som ropte mamma sku aldri få et svar Det var for seint å redde sæ der inne I en og tyve døgn som ingen kan beskriv I skyggen av ei løgn, på kanten av et liv Det finnes ingen sommer meir det finnes bare høst Vi har ikkje ei grav en gang å gå tel Som gikk sæ vill i kjærlighet, det finnes bare trøst I det som ennu får oss tel å gråte I enogtyve døgn som ingen kan beskriv I skyggen av ei løgn, det var mitt eget liv