Det einaste vi ville va å vær et anna sted Det sterkaste vi hadde va en lengsel Vi gikk den samme gata Og vi gikk ho opp og ned Vi gikk som i en luftegård i fengsel Det va den samme gata Som va med å sett oss fri Som lærte oss å sykle uten hender Som vesste kor vi kom ifra Og kor vi gikk forbi Når vi va klar for hemmelige strender Det va den samme lukta Av guano, sjø og salt Han Rolandsen på kiosken Va den samme Han hørte 'kje musikken der, Som snudde om på alt Og spredte sæ i brøstet som en flamme Det va den nye tida Og det va te oss den kom Og satte sine sanga rett i blodet Og tok oss ut av gata og inn i andre rom Enn de som va i Barndommens kommode Æ huske disse nettern Når det sku ha vorre mørkt æ elske dette lyset som e sommer Og går den samme gata, Ubehjelpelig berørt Og lar det bare komme, Det som kommer Det skjer nå med oss alle Og det har så mange navn Vi lar dem ligge rolig i arkivan Vi hørte samme dunkinga Av båta på ei havn Og sammen gikk vi ut i disse livan