La andre synge viser om kjærlighet og dyd
Jeg nynner mine strofer, om a Frida Tusenfryd
En kvinnelig Napoleon, som stod i positur
Med handa inn på barmen sin, og hatten litt på snurr
Du fagre Frida fant, som alle hjerter bandt
Når taterfargen frasa under skjørtets frynsekant
Hu var ta Monseslekta og drog fra sted til sted
Med mang en trofast buro, hu i lyngen slo seg ned
Men støtt når dagen grydde, og nattens rus forsvant
Man savnet både jenta, og litt jordisk gods iblant
Men ska' vi tala sant, du fagre Fridafant
Så gav du alltid taperen en himmelsk natt i pant
Jeg husker du en høst hos han skredder-Hans fikk bo
Og presten kom å tordnede om svovelpøl og glo
Du felte angerens tårer og fulgte da han gikk
Mens tusen røde jækler dansa can-can i ditt blikk
Og prestens syndefall ble tap av sognekall
Den dag man fant et taterskjerf i prestegårdens stall
Du heldig var som regel, slapp fra det over alt
Selv den gang lovens lenker mot din stolte nakke smalt
Med lensmann sjølv som vakt, du i cella fikk ditt ry
Og blev din egen kausjonist før neste morgengry
Ja dine hete blikk, til sjelens dybder gikk
I kjærlighet og femkort, tok du alltid siste stikk
La kjærlighetens rose få blomstre på sin gren
Og få sin sang om trofasthet, beregnet kun på én
Jeg synger mine viser, om a Frida Tusenfryd
De ligger strødd for vær og vind, i både nord og syd
Jeg minnes Fridafant og kjærlighetens pant
Hver gang jeg ser en tusenfryd langs landeveiens kant