Mannen med ljåen
(Tekst/mel: H. Grønhaug)
Eg satt i timevis i stolen
Og kikket ut på solen,
Eg ventet i det lengste
På et vindpust ifra sør.
Luften sto og dirret
Og gresshoppene svirret,
Og veien laget lyder
Sånn som veier ofte gjør.
Eg myste over bekken,
Eg blingset bort på hekken,
Eg skottet over plenen
Og eg grøsset der eg satt.
Koffor må det skinne
Når eg helst vil være inne?
Koffor e' det lørdag?
Koffor blir det aldri natt?
Mandag var eg ute,
Og på tirsdag ble eg heftet,
På onsdag kom min svoger
Og på torsdag var eg trøtt.
Fredag e'kje dagen
Til å rote rundt i hagen,
Eg satt min lit til helgen,
Men til helgen e' eg nødt.
Eg angrer som en bikkje,
Eg tenker at: "Eg ve'kje!"
Eg lengter inn til stuen,
Det e' mulig eg e' lat!
Men eg skal klippe opp tupéen
Til han som fikk idéen
Om å anlegge en plen
På fem hundre kvadrat.
Mannen med ljåen!
Eg gir ka' som helst for en time i skyggen!
Mannen med ljåen!
Eg e' lang i armene og trøtt i ryggen!
Eg føler meg helt gåen
Her eg står og sliper ljåen,
Eg har lest et sted at Roma
Va'kje bygget på en kveld.
Eg støtter meg til muren,
Eg e' skeptisk til naturen,
Eg burde vært begeistret,
Eg e' sur allikevel.
Eg kikker bort på naboen
Som kjører rundt i hagen
På en bitte liten traktor
Mens hans kone står og ler.
Om en time kommer myggen
I skvadroner ut av skyggen,
Eg har lyst te' pakke sammen,
For eg orker ikkje mer.
Mannen med ljåen!
Eg gir ka' som helst for en time i skyggen!
Mannen med ljåen!
Eg e' lang i armene og trøtt i ryggen!