Det knirke i døra te rorbua no
Ho ligg dær å gisne i land, vind og sno
Det lokte av gammelt, og gromsat og glømt
Men minnan har rorbua gjømt
Her stridde det folket som bygde
En heimplass som no e blidd tømt
Førr folket e forn inn te byen
Telbake e stilla å skrømt
Men rorbuvalsen går, å går
Å minne om di glemte år
I rorbua fridde han Alfred en vår, da havet va blikkstilt å himmelen klår
Der steama han Fritjof på Primus, å satt å følte med dråpan som datt
Her sveiva dæm opp gramofon, å dansa ei midsommars natt
Hit gikk dæm i snykov om morran, å vist det va tid å ta fatt
Men rorbuvalsen går, å går
Å minne om di glemte år
Her engna dæm lina, her bøtte dæm bruk, her drømte dæm drømman, å længta sæ sjuk
Mot nåkka dæm hørt om men sjelden fikk sjå
Et mål som dæm trudd dæm sku nå
Men folke langs kysten hadd trua om forholdan ellers va små i rorbua så dæm ei framtid, en drøm som forsvant i det blå
Men rorbuvalsen går, å går
Å minne om di glemte år
Så rorbua ligg dær aleina no, folket e blidd borte, vi veit at dæm dro den dagen då fesken bei vække førr godt, å alt blei førr trangt å førr smått
Men minnan kjæm sivans tebake når himlingen tones i grått
Da minnes vi rorbua heime, å røttern vi alle har fått
Å, rorbuvalsen går, å går
Å minne om di glemte år