Beate og Johannes lekte alltid hver med sitt
Beate ropte "Den er min!". Johannes hylte "Det er mitt!"
Og begge ville ha det som den andre lekte med
Så ble det skrik og krangel, det var aldri ro og fred
Beate fikk en gang et gammelt laken med fra mor
Det brukte hun som brudeslør, og synes hun var veldig stor
Johannes hadde stylter, som han hadde fått av far
Han likte godt å gå med dem, da ble han høy og rar
Sånn lekte de en time, helt fra klokka to til tre
Beate løp med brudeslør, Johannes gikk på styltene
Men like etter tre var ikke leken sånn som før
For da ville Johannes også ha et brudeslør
Johannes sa, "Beate, brudesløret det er mitt!"
Beate ropte "Neida, brudesløret det er ikke ditt!"
Så løp de til de datt omskulls, og begge hylte "Blod!"
Johannes stylter brakk, og sløret delte seg i to
Nå løp de begge hvert til sitt, med et skrubbsår fyllt med sand
Og begge gråt da de så mor, og fikk litt trøst og saft og vann
Men etter fem minutter var de gladere enn før
For det er rart hva plaster, og litt trøst og drikke gjør
En brukket stylte og en hel lå der på samme sted
Og sløret det var delt i to
Da fikk Beate en ide
Hun tok en del av lakenet og stylten som var delt
Og hokus-pokus, en-to-tre, så var det blitt et telt
Så lo de høyt og lenge og Johannes løp av sted
Med stylten som var hel, og det som var igjen av lakenet
Så kom han stolt tilbake, med et flagg med farger på
Og hvis de ikke er gått inn, så leker de der nå