De puster ut og det er slutt, mellom fjellene så høres det to skudd.
Her ville ingen finne dem, de finner en sittestilling og setter pipas kalde stål mot tinningen.
Han møter blikket hans, men tar det raskt bort. Det er ikke mer å si, så det blir ikke sagt stort.
På bordet står to visne blomster i en vase, en tom og død hvit, to tomme pakker Blue Master.
Det trekker fra den knuste ruta, så de tenner bål inne.
Det er få ting som er så trollsk som den blå time.
Sikkert som at hånden din den er våt på en kåt kvinne, leder måneskinnet våre helter til en låst hytte.
Våte greiner, måneskinn i regnet. Begge er de kalde og våte inntil beinet.
De går i et bekkefar, vann skjuler sporene. De hører bjeffing og ser lys fra jordene.
Det er folk der, og de er ikke langt fra. De har fakler og nå danner de en en garde.
Blodhunder river i lenkene, en får et tøystykke stukket under snuten av mennene.
De rasker med seg sakene, hopper ut av bilen. Det holder med et skrik, for det er ikke mer bensin igjen.
Nåla viser tom tank og bilen skjener. Det er milevis igjen og der er lyden av sirener.
De ligger på to hjul i svingen, det spinner i grus. Bånn pinne. I speilet forsvinner landsbyens hus.
Det er fortsatt håp, så lenge de er sammen kan det fortsatt gå, så fuck Murphys lov.
De kaster seg i bilen, de er blitt gjenkjent, de ser det på blikket til lensmannsbetjenten.
Han smiler, men blir usikker i blikket når bilder av dem ruller over skjermen i butikken.
Kun et kort stopp for å fylle tanken, han kysser kjæresten kjærlig på halsen.
Bak dem er vanskene, pratet og skammen. Endelig er det bare dem, alene sammen.