Jeg husker henne.
Jeg husker hennes ansikt i profil.
Det kledde hennes smil.
Hun bodde over
En idrettstadion der de spilte ball
Med ryggen full av tall.
Jeg husker hennes store brune øyne.
Der hun sto i sitt vindu for å se
På unge menn som sprang over gresset.
Det hendte hun kikket på det
Til hun måtte le...
Hun sa hun hadde
En gang kommet fremmed til vår by.
Så flyttet de på ny
Til denne gaten.
Som var den vakreste hun hadde sett.
Hun sto i silhuett
Og så på det elektriske lyset.
Som i mørket ble en klokke av krystall
Over 22 løpende gutter.
Som jaget en flyvende ball.
Det var mange vakre fall.
Jeg elsket henne.
Av meg fikk hun en morsom liten ring.
Den kostet ingen ting.
Men denne ringen
– Et billig lite blått bijouteri –
Den hadde en magi:
Med den kunne hun blåse off-side!
Om noen ville ondt mot Yvonne.
Så kunne hun lese deres tanker.
Hun vendte ganske enkelt ringen sånn
At stenen kom inni hennes hånd.
Jeg husker henne.
Jeg husker hennes ansikt i profil.
Det kledde hennes smil.
Hun bodde over
En idrettstadion der de spilte ball
Med ryggen full av tall.
Jeg husker hennes store brune øyne.
Der hun sto i sitt vindu for å se
På unge menn som sprang over gresset.
Det hendte hun kikket på det
Til hun måtte le...