I skinnende kjole som hviteste snø Er sirkusprinsessen en blomstrende mø I dag står hun brud for en helt ukjent mann I morgen går ferden til fremmede land Gjestene kommer, men hun må igjen Enda en gang se sin trofaste venn Hun nærmer seg buret der løvene er Og sorgfull hun går inn til den hun har kjær Hun legger seg ned der så mykt som hun kan Og holder sin arm rund dens bølgende man Og dyrenes konge sin villskap har glemt Hos Selma sin venn som hans hjerte har temt Nå må vi skilles, min kjole du ser Ha takk kjære venn men vi møtes ei mer Med tvang må jeg give en annen min hand I morgen går ferden til fremmede land Du blunker så ømt, du vil nok forstå Forlat meg og tilgi meg når jeg må gå Der hører jeg brudgommen roper igjen Farvel nå for alltid min elskede venn Ett kyss til farvel hun sin løvevenn gir Men løven får syn på den mannen som frir Med ett er dens saktmot og mildhet forbi Den reiser seg heftig i fullt raseri Den svinger med halen og raser i ring Mens Selma står dødssblek og ser seg omkring Og trygle og rope er uten verdi Ved døren står løven hun slipper ei fri Kom hit med geværet høyt brudgommen skrek Et skudd skal få slutt på den blodige lek Og stillheten ruger geværet han får Han lader mens dyret hans mening forstår Løven den raser tilbake og frem Og Selma vil hjelpe men når ikke frem Angstskriket lyder: Barmhjertige Gud I stykker den sliter den fremmedes brud Og når den har drukket sin elskedes blod Så ligger den rolig og fredelig til mot Hos likbleke vennen som venter så tyst Da rammer en drepende kule dens bryst