En fyrrig ung smed stod ved essa og filte.
Hans hammer lå ubrukt, men essa var klar.
Da kom det en veldreid ung dame og smilte
Og ba: "Vil du prøve den smia jeg har?"
Det sa dingelibangbang, dingeligbangbang, dingeligbangbang, dingeligbang,
Det sa dingeligbangbang, dingeligbangbang, dingeligbangbang dei.
"Jeg vil!" svarte smeden. Han gikk med til smia
Der la de vekk klærne og tok i et tak.
Arbeidet var hett, det ble heitere sia'
Hun pustet til varmen, det var ingen sak
Det sa dingeligbang etc.
"Min mann," klaget damen, "bekymring meg volder.
Hans styrke og redskap er ei hva de var."
"Men mine," sa smeden, "de vet jeg nok holder,
Og nå er jeg klar til å gi det jeg har."
Det sa dingeligbang etc.
Rødglødende varmt var hans jern slik de ville,
Og han var for vis til da ikke å smi.
Sa hun: "jeg bad ikke deg hit for å dille.
Jeg ber deg, klem til og legg kreftene i!"
Det sa dingeligbang etc.
Seks ganger fikk jernet en hardhendt behandling
Og myknet i essa, for atter å bli
Herdet og gjennomgå grundig forvandling,
Men hver gang det myknet tok det lengre tid.
Det sa dingeligbang etc.
Da smeden sku' gå sukket damen på gården:
"Hva ville jeg gi hvis min mann var så vill
Du smed, ta med hammer'n og kom hit i morgen,
Men førenn du går, kan du smi en gang til?"
Det sa dingeligbang etc.