Jeg stod på Mont en morgen.
Da mintes jeg hvor mangt et
Skjold ved borgene kløvdes,
Og side brynjer sprengtes.
Jeg mintes ham som riket
Rådde først så velnøyd.
Tord, min far, den kloke,
Før den konge tjente.
En mann seg ønsker døden
Når han mister møyas favntak.
For dyrt kjøpt er elskov
Når etterpå man må gråte.
Men bitre tårer feller
For sin herre fluktredd gjeving.
Sorgen vi led, vi kongsmenn,
Er større enn sorg for kvinner.
Ravner flyr til havna,
Husker lik der finnes,
Der hvor skipet fordum
Førte nordmanns ætling.
Hver dag ved Hillar skriker
Høyt de glupske ørner,
De som Olav fordum
Gav føde mange ganger.
Fra leik blant Kongens hirdmenn
Jeg hastig bort meg vender.
Min sorg vil sprenge brystet,
Og bleik som bast jeg går her.
Jeg minnes må de dager
Da min lovpriste herre
Med oss så ofte leikte
Omkring på odelsgårder.
Gid Kvitekrist meg dømte
Til heite ild i Helvet
Om jeg har hatt den tanke
å komme bort fra Olav.
I det er jeg uskyldig
Til Rom jeg fòr, spør vitner,
For å fri min sjel fra fare;
Jeg sannhet ikke dølger.
Da knarrer bar meg om landet
Så lenge Olav levde,
Smilte langs hele Norge
Stupbratte fjell og kleiver.
Men fra jeg fikk sorgen i hjertet
Og saknet Kongens vennskap,
Fant jeg at ublide var de,
Alle lier i landet.