Ble alltid holdt nede, gikk med blikket i bakken
Var alltid nervøs, med øyer planta i nakken
Ingen å vise tillit, for ingen ville lytte
Prøvde å snakke, men var aldri til no nytte
Foreldra mine kunne ikke ha meg
Så kom til barnevernet, forestill deg
Å bo på krisesenter når man er ni år
Jeg blei flytta til barnehjem, noe jeg ikke forstår
Kun elleve, ble låst inne, sperra inne
Ble jaget av minner, som aldri ville forsvinne
Som gnager meg mentalt hver dag
De lovte meg lykke, og en bedre hverdag
Nå sitter jeg, ødelagt og etterlatt
19 år gammel, fucked og forlatt
Plukka opp penn og papir, skrev ned alt
Holdt på i fem år, før jeg til slutt ble Kalt
Aldri glede jeg svømte i tårer
Smilte aldri for alle ord sårer
Ingen venner jeg var kald og ensom
Frykten kom jeg var alene og følsom
Aldri glede jeg svømte i tårer
Smilte aldri for alle ord sårer
Ingen venner jeg var kald og ensom
Frykten kom jeg var alene og følsom
Var uønska hjemme, så endte gatelangs
Ingen ville gi, en liten drittunge en sjangs
Ett hjem herja med alkohol og fyll
Har aldri levd fint, aldri noe idyll
Eneste lyspunktet jeg hadde, var min lillebror
Men siden jeg flytta, har han blitt altfor stor
Jeg kjenner han knapt, vi har vokst fra hverandre
Men har vel kun, meg selv å klandre
Alle åra jeg mista, all tid som ble tapt
Alle gode minner som jeg burde ha skapt
Men kan ikke gå tilbake i tid, dessverre
For tiden gikk, og det kunne gått værre
Burde brukt mer tid, på å bli kjent med han
Men det å holde kontakt, er umulig på avstand
For sinne løser ingen konflikter
Når ett familiebånd, sakte svikter
Aldri glede jeg svømte i tårer
Smilte aldri for alle ord sårer
Ingen venner jeg var kald og ensom
Frykten kom jeg var alene og følsom
Aldri glede jeg svømte i tårer
Smilte aldri for alle ord sårer
Ingen venner jeg var kald og ensom
Frykten kom jeg var alene og følsom