Det mørkne mot vinter som lenge skal vare,
En sommar blei borte, en haust e på reis,
Og leia e lagt der vi alle skal fare
Som tvungen turist på et år underveis.
Så fjern og så frostkald står stjern' der ute,
Men nærar e lysan der menneskan bor.
Som glør gjennom natta fra rimgråe rute,
Skin perlebands-lenker av lys langs en fjord.
Og vi som blei født her – og tidlig fekk sanne
At lyset og leiken har mørket som pant,
Vi veit at den natta som ligg over landet,
E pris førr en sommar som kom – og førsvant.
Nei ingen treng sukke og vri sine hender
I lengt etter solskinn og varme i sør,
Så lenge som lysan fra nordnorske grender
Førtell oss at her har vi søstre og brør.
Vi veit at den ætta vi kalle vår eia,
I elsk og i armod har kysten bebodd,
Og tent sine lampe som fyrlys langs leia
Tel merke førr folk som har segla og rodd.
Ja, lysan fra stuen langs verharde strender
I mørketidslandet har gått som ei bru,
Med spenn over fjorda – lik utstrekte hender
Med varme og kraft tel å tåle og tru.
Så kom, la oss tenne små lys førr kverandre
Som bål imot natt på ei vinterkald jord,
Der frosten skal vike når menneskevarme
Får nå gjennom mørket – som lys langs en fjord.