Når æ har gått i dagevis uten støy i øran Og tankan mine har blitt fri fra gjentagelse av trauma Når skogen har vist mæ at det ikke finnes blindveia Og æ bynn å finn roen Først da ser æ tåpen Som bruka all si tid på å hold alle døra oppe Han slepp vel aldri fri Fra sitt ensomme, grunnfaste luftslott Som sveva så høyt at han snart mangla surstoff En vei te hjertet, men han føl jo så lite En vei te kunnskap, men han bryr sæ jo ikke En vei te musikk, men han søng aldri lenger Fra det reine i sæ