En frøken så ung
Og en mann uten land.
De satte seg ned i det grønne.
Så ga de hverandre
En ærklæring uten ord.
Den tapre soldat
Og den frøken Susann.
De talte med øynene de skjønne.
Så tok de farvel og tårene rann.
Han måtte dra ut for å kjempe.
Da året var omme og høsten ble kald.
Da kom det en frier til frøken Susann
Med rikdom og tilbø henne hånden.
Og de talte med øynene de skjønne.
Susann å Susann!
Har du glemt din soldat?
Du kan vel minnes ditt løfte?
Ditt svik og din falskhet
Vil straffes med gru!
Jeg kommer tilbake og fordre
Vil min brud.
Og rykker deg ned under jorden.
Hvert år fire ganger vi sees der igjen.
Når midnatt har lagt sine vinger.
Han svinger sitt beger, hun rødmer av skam.
Så roper han ut
Mot frøken Susann
En skål for min troløse pike.
Og de talte med øynene de skjønne.