Vi var arbeidskamerater, frøken Johansen og jeg,
Men livet legger mange feller i en jomfrus vei
En vakker dag kom det til vår kafe en stillig mann
Med knebelsbart og gresk profil den rene Don Juan
Frøken Johansen serverte sjelden, men når han kom inn var
Hun alltid rask på foten, bort til bordet som en vind Jeg
Forsøkte alt jeg kunne, men hun eide ikke skam,
Så alltid ble det frøken Johansen som fikk servere han
Gang på gang kom han igjen og svært nysgjerrige vi var,
Vi ville jo så gjerne vite hva det var for en kar
Og så en dag fortalte han at han satt på kontor,
Var sønn av direktøren, og fabrikken den var stor
Frøken Johansen og jeg, vi gikk og bar på samme drøm,
Drøm om penger, bil og villa, og en ektemann så øm
Men jeg tenkte: Om han frir, så blir det neppe meg han tar,
Det er nok sikkert frøken Johansen som største sjansen har
Han var veldig stilig, hadde ring mrd diamant,
Og vi tok på oss øreclips og allslags fjas og tant,
Og leppestift og neglelakk på fingre og på tær,
Ja, til og med til hverdags tok vi på oss søndagsklær
Frøken Johansen var vakker, yndig som en rosenknopp,
Hennes nese den var rett, men min den pekte mer opp
Hun var slank og nett, mens jeg var det man kaller god og rund
Så at det ikke var no' håp for meg forsto jeg om en stund:
Ja, han kom og han gikk og hilste, men han sa jo ingen ting
Men plutselig en dag kom frøken Johansen med ring
Da tok jeg av meg øreclips og leppestift og alt,
Og hva som siden hendte, det er ganske kort fortalt
Frøken Johansen, hun angrer seg, og det kan jeg for stå,
For han var en plattenslager, og han er forduftet nå
Jeg står ennå bakom disken, og jeg føler meg så gla'
For hvis han hadde fridd til meg, så hadde også jeg sagt ja