MØLLERENS IRENE
Inger Jacobsen
Originaltittel: Mjölnarens Iréne
(Svensk skilingtrykk-pastisje)
Originalmelodi og et vers: Leon Landgren (1953) Refreng og flere vers: Åke Gerhard
Den ene kom om høsten,
Løvet gule på hver gren.
Den andre kom om vint'ren,
Luntet traskende i sne.
Skjønt begge hadde avtjent
Samme året i armèen,
Så ble de bitre fiender
Om møllerens Irèn.
Men pikehjertene, nei,
De skal man slett ikke tro,
De banker stundom for èn,
Men like ofte for to.
Og sier en pike ja til èn kavalèr,
Går hennes tanker nok ofte til fler.
For å få slutt på striden,
Så sa mølleren til dem:
Den som gir tusen daler
Får min datter og mitt hjem.
Og frierne, de dro i verden
Ut på raske ben,
I håpet om å tjene nok
Til møllerens Irèn.
Men pikehjertene, nei,
De skal man slett ikke tro,
De banker stundom for èn,
Men like ofte for to.
Og sier en pike ja til èn kavalèr,
Går hennes tanker nok ofte til fler.
Da fire år var gått,
Så man en dag et und'lig(?) syn.
Da kom de begge traskende
Fra hver sin kant mot by'n.
Og begge halte opp av lommen
Tusen daler, men
En rik mann hadde jo forlengst
Fått møllerens Irèn.
For pikehjerter er ingenting
å feste seg ved,
De banker stundom
For èn og to,
Men også for tre.
Og friernes ord på sitt (?)
Lar ingen seg by (?)
Nå er de trofaste venner
På ny.
(Skrevet etter lytting. Korrigèr
Hvis feil. Mvh. Unni Bergheim Hoel)