I skinnende kjole som hviteste snø
Er sirkusprinsessen en blomstrende mø
I dag står hun brud for en helt ukjent mann
I morgen går ferden til fremmede land
Gjestene kommer, men hun må igjen
Enda en gang se sin trofaste venn
Hun nærmer seg buret der løvene er
Og sorgfull hun går inn til den hun har kjær
Hun legger seg ned der så mykt som hun kan
Og holder sin arm rund dens bølgende man
Og dyrenes konge sin villskap har glemt
Hos Selma sin venn som hans hjerte har temt
Nå må vi skilles, min kjole du ser
Ha takk kjære venn men vi møtes ei mer
Med tvang må jeg give en annen min hand
I morgen går ferden til fremmede land
Du blunker så ømt, du vil nok forstå
Forlat meg og tilgi meg når jeg må gå
Der hører jeg brudgommen roper igjen
Farvel nå for alltid min elskede venn
Ett kyss til farvel hun sin løvevenn gir
Men løven får syn på den mannen som frir
Med ett er dens saktmot og mildhet forbi
Den reiser seg heftig i fullt raseri
Den svinger med halen og raser i ring
Mens Selma står dødssblek og ser seg omkring
Og trygle og rope er uten verdi
Ved døren står løven hun slipper ei fri
Kom hit med geværet høyt brudgommen skrek
Et skudd skal få slutt på den blodige lek
Og stillheten ruger geværet han får
Han lader mens dyret hans mening forstår
Løven den raser tilbake og frem
Og Selma vil hjelpe men når ikke frem
Angstskriket lyder: Barmhjertige Gud
I stykker den sliter den fremmedes brud
Og når den har drukket sin elskedes blod
Så ligger den rolig og fredelig til mot
Hos likbleke vennen som venter så tyst
Da rammer en drepende kule dens bryst