Hun fødtes en høstkveld i skogen I skjær av et flammende bål. Velsignet av fantefolks eder I lyset av blinkende stål. Hun svøptes i fattige pjalter Og sovnet inn hos sin mor Mens leiet var redet av mose Og regn på den høstkolde jord. Da solen forsvant gjennom baret Var Fant-Sonjas mor sovnet av. En svarthåret mann og en unge Var følget til fantkvinnens grav. Så vandret de to mot sin skjebne: Han dreptes i slagsmål en vår, Men Sonja fikk lov til å leve Og så fikk hun bygdfolkets kår. Årene gikk hun ble voksen Og Kristus hun lærte og tro. Av husbondens sønn ble hun elsket, Mot livet hun lekte og lo. Men jaget ble hun uten skånsel Fra lykken i husbondens hus. Til glede for presten og folket Falt Fant-Sonjas gleder i grus. Hun døde forslått av den lykke Som bygdfolkets kår henne ga. Og barnet hun bar under hjertet Fikk hvile i Fant-Sonjas grav.