Mosbedekket hytte sto ved Heklas fot,
Ville graner svaiede ved fjellets rot
Men der inne sorgfullt minne stormen sakte rides av.
Hist ved stranden står et kors på Idas grav.
Alfred skjønn som våren, dro til fremmed land,
Blek, med bitre tårer Ida gret på strand.
Gå å stride, glem ei Ida, kjærlighetens sterke bånd,
De vil holde, gud oss leder ved sin hånd.
Året gikk sin bane tvende ganger om
Savnet blev en vane, ingen Alfred kom.
Stakkars Ida, kvaler lider, dølger smerten for sin far,
Ensom kraft å stride, hennes hjerte bar.
Ida gikk til stranden, ensom med sitt savn,
Og i sanden skrev hun ofte Alfreds navn.
Morgenstunden, middagstunden, Ida venter ennu her,
Månens bleke stråler finner henne der.
Skyhøj bølger farer over havets bryn,
Torden heftig svarer, lynet deler sky'n.
Et skib nu føres, nødrop høres, vraket slynges i mot land,
Og på bølger føres mange frelst til strand.
Men det syn som Ida nu fikk se,
Var sin Alfred død, på stranden, hvit som sne.
På kne hun faller og hun roper: Alfred, jeg vil gå
Med deg, inn i døden, livet er ei mer for meg!
Og sin hånd hun lagde i sin faders hånd,
ømt farvel hun tok og dro til dødens land.
Dødens engel kaller henne med sitt smertes hårde bud.
Den samme engel bringer Idas sjel til gud