Den blomsterkledte gondolen gled Hen over Elfsborgselvens vande ned Det var så tyst i den mørke natt En pike skjønn ved roret satt Om pannen bar hun en laurbærkrans Bestrålt av månens og av stjernens glans Hun sang om vennen så huld og kjær Som innfor Elfsborgsfengslet er Hver aften nede ved Elfsborgs ed Man så gondolen der ved elvens bredd Og hørte stemmen så klar og ren Den kom fra fangens lille venn Da fangen hørte den røst så klar Som vinden inn igjennom vindu bar Han ropte: Heisan det er min venn Den røsten kjenner jeg igjen Jeg har jo myrdet et barn for deg Det vet jeg at du har tilgivet meg Men kjærligheten er like stor Hos fangen som på Elfsborg bor Når stormen raser og tordnen går Og bølgene inn i mot Elfsborg slår I lynets blinkninger fangen så Sin sangervenn i bølgen blå Ja lik en dødning jeg her må gå For alltid innenfor de murer grå Kanskje min Sigrid i et bedre land Jeg trykke skal din hvite hand Og fangen ute på Elfsborg satt Inntil han rømte der i fra en natt Og styrtet seg ut i flodens vann At nå sin brud i dødens land