På sætren under øde fjell, der satt en moder sent en kveld Hun melket kyrne men de små gikk sultne uten mat å få. Et barn i fjøset kommer inn, en tåre randt på barnets kinn. Hun sulten var, hun sakte ba: Å kjære moder gi meg mat. Men moderen svarte henne så: Så pakk deg bort i fra meg gå, Ditt gny og gnål jeg tåler ei, så kom deg ut å gå din vei. Og barnet ut av fjøset gikk, til aftensmat fikk tåredrikk. Hun ville til sin fader gå, for trøst hos ham i nøden få. Vår Fader med sitt øye ser hva nede her på jorden skjer, Han sendte sine engler ned, tok den forlatte hjem i fred. Når du i vrede farer frem, ditt hus bli onde ånders hjem. Selv de livsglade kjære små de synes som fortrollet gå.