Mellom skogås og li mellom furu og sti Der sang jeg min barndom så glad Jeg var munter i sinn hadde roser på kinn Der alene i skogen jeg satt Jeg hørte elvenes sus jeg hørte lokkende lur Den var blandet med bjeller og klang Og da våknet min lyst i mitt barnslige bryst Skogen gjenlød av toner og sang Ja jeg husker det godt det var blant pikenes flokk De mørkeblå øyne jeg så Og da fikk jeg slik lyst i mitt barnslige bryst Til den yndige piken at få Ja jeg husker det vel det var en måneskinnskveld Med armen omkring hennes liv At jeg troligen ba og hun svarte meg: Ja Jeg er din ja til all evig tid Vinteren gikk hen og min barndom med den Man kalte meg ei lengre et barn Jeg tok avskjed med mor med min søster og bror Og dro ut på det brusende hav Flere år er gått hen da jeg var hjemme igjen Og jeg skuet den hjemlige strand Jeg var vokset så stor da jeg hilste på mor At hun neppe gjenkjente sitt barn Skjønt hun troskap meg svor ja så svek hun meg dog Min unge min yndige brud Jeg vil søke min grav på det brusende hav For der slukkes all kjærlighet ut