Høyt på Alpens isbelagte tinde der hvor ingen mann har satt sin fot Der svaier rosen for de friske vinde, i fjellets revner fester den sin rot Ned i dalen vokste opp en blomme, yndig ren som Alpens rose hvit Mange friere til henne komme, for at vinne piken huld og blid Hun var så ung og var så skjønn en terne, datter av den rike Kjøpmann Bro Men henne fulgte ingen lykkestjerne for i hennes sinn tok stolthet bo Dalens ynglinge de hånden rekker, å Alvilde vil du bli min brud Alt mitt gods jeg for din fot nedlegger, kleder deg som alperosens skrud Nei, hun svarte, ingens brud jeg bliver før jeg får det løftet av hans mun At han meg en Alperose bringer, en fjellets blomst av ham jeg fordrer kun Hør du Kuno hvis du den meg henter vil jeg evig bli din brud All min kjærlighet jeg til deg skjenker, bring meg rosen da og gå med Gud Raskt han klatret opp på fjellets side, høyt der oppe lykkelig han sto Plukket der de skjønne roser hvite og ned dem kastet for Alvildes fot Min Alvilde jeg deg rosen bringer som deg så uskyldsren og hvit som sne Hans ord så tydelig mot henne klinger: Å Gud jeg faller, la din vilje skje I fortvilelse og sorgens smerte hun faller om og dekker nu hans lik Store Gud, å trøst mitt unge hjerte, og hør min Kuno vit jeg elsker deg Megen sorg og ulykke kan komme ved en kvinnes stolte overmot Alpens roser er ei lenger hvite, de er farvet rød i deres blod