Mot Grønland en høstkveld en bil suste ut
Med Waldemar Pedersen kjekk
Han kom for å treffe sin vordende brud
Marit så vakker og sprek
Han kom med Olympen og gikk inn i salen
Sa Marit jeg reiser nu til Hakadalen
Så får du nok unnskylde nu for i kveld
I morgen er det søndag da møtes vi vel
Hør gutten min falt ham da Marit i talen
Den skuffelsen blir meg for slem
Med glede jeg følger deg til Hakadalen
Så kommer ved midnatt vi hjem
Akk venn min det må du nok oppgi sa sjåføren
For ute det regner og blåser som søren
Men Marit hun ba ham så vakkert og blidt
Og Waldermar føyet seg etter om litt
Så bilet de hurtig til Stortorvet inn
Det regnet og stormet så vilt
Der oppe der vandret med mordlyst i sinn
Han som hadde bilen bestilt
Forelsket i Marit var han alt lenge
Han visste at Waldemar bar fullt opp av penge
I tegneboken han hadde så lur
Bestilt ham til denne ensomme tur
Og bilen den suste i vei som en vind
Forut satt det elskende par
Og bak ut satt skurken så skuffet i sinn
En strek det i regningen var
At Marit på ferden med skulle drage
Usett han ville ta Waldemar av dage
Og siden skjønne Marit til hustru at få
Men nu syntes planen at rent gå i stå
Og bilen den fór gjennom uvær og skog
Og nærmet seg mot Hakadal
Da den fremmede mann sin revolver oppdro
Der hørtes et drønnende knall
Tilbake sank Waldemar skutt i bakhodet
Mens Marit skrek opp om det flommende blodet
Så ble hun da selv ut i tinningen skutt
Det hele det sto på kun i ett minutt
Waldemars hode i dødsstunden lå
Mot kjærestens skulder så ømt
Så sluttet de elskendes hjerter at slå
For dem var jo livskalken tømt
Opp fór den morder og plyndret sjåføren
Mens bilen ble halvveis i grøften utkjøren
Så satte dette umennesket fluksens på sprang
Mens uværet tordnet sin siste klagesang
Sist i november ble anholdt en mann
I ham alle morderen så
Men da han sitt alibi vise kan
Som uskyldig betraktes han må
Den morders oppdagelse ennu vi håper
De elskendes blod i mot himmelen roper
Gjengjeldelese for hin grufulle natt
Deres jordiske lykke den endte så brått