Det synges og tales så ofte om mor Javel hun fortjener hvert eneste ord Om far man så ofte ei sunget jo har Så derfor en vise vi synger om far Vi minnes ham godt da vi enda var barn Vi satt hjemme i stuen og bandt våre garn Mens mor knyttet masker med kjevle og bånd Ga far oss om fisken den første leksjon Men hjemme der var det jo alltid som så Det var mamma for alltid den gang vi var små Vi lite forsto hva for far det betød Å skaffe oss alle det daglige brød Din rygg er nu bøyet og håret er grått Og hendene merket av slit du har fått Du jevnet vår livsvei skjønt tunge nok var De stener du ryddet, de byrder du bar Gud signe og lønne deg strevsomme far Din kjærlighet var det som løftet og bar Og synes oss veien nu sikker og trygg Da skyldes det deg og din bøyede rygg Her sitter vi stille mens minner vi ser Glide forbi i det gyllene skjær Av alle de deiligste minner vi har Så er det minnet om deg kjære far