Per Olsen elsket nabogårdens Lise Men så en dag fikk hun en annen kjær Hans minne lever nå i denne vise Det er hans skjebne som beskrives her Den store sorgen som Per Olsen kjente Kan den forstå som får en pikes nei Det er så tragisk det som siden hendte Han gikk til stranden for å drukne seg Per Olsen ønsket ingen andre piker For det var bare Lise han holdt av Han fylte lommene med stein og spiker For raskt å komme i den våte grav Og månen skinte vakkert over vannet Og langs den veien som han måtte gå Men ingen så Per Olsens bleke panne Og ingen visste hva han tenkte på Han stod en stund og stirret ned mot vannet Og kunne se den kalde klare bunn Så gjorde han det skjebnesvangre spranget Og alt var over på et kort sekund Det som var hendt det spurtes under tiden Snart ble han funnet mellom tang og siv Nå er det lenge, ganske lenge siden Den kvelden da han tok sitt unge liv Hans kjære Lise slapp å gå og lete Nå er hun gift og ganske tung og svær Men det er best Per Olsen ikke vet det Han har det sikkert bedre der han er Per Olsen hører ingen sinte stemmer Og føler aldri mere hat og nag Han hviler stille under muld som gjemmer Til han står opp på dommens store dag Hm-hm-hm-hm Hm-hm-hm-hm, hm-hm-hm Hm-hm-hm-hm Hm-hm-hm-hm, hm-hm Hm-hm-hm-hm