Lars Myra var vandret avsted, Til himmeriks glede og fred, Og Maren i Myra gikk heime og styra til likferd i ansiktets sved. Og allting ble ordnet galant, Og han Lars ned i jorda forsvant, Og Maren hu mista ei tåre på kista Med mye besvær det er sant. Og presten sa: Trøst deg min venn, Men Maren hun svarte igjen: Nei, aldri jeg glemmer hva jorda nå gjemmer Og han som har vandret derhen. Før Maren den kveld gikk i seng Kom luskende naboens dreng Han hvisket: Du Maren han Lars han er faren, Men gå itj med sorga for leng. Men Maren hun svarte så pent: Jeg skjønner det ærlig er ment, Men hjertet jeg mista til han som gjort kista, Så du er nok kommet for sent.