Eg vil synge om min sorg,
Om en pige Ingeborg
Som for evig haver knust mitt unge hjertet
Og med tårer her eg står, mens min harpe langsomt slår
For det letter å få trøkke ut sin smerte
Det var en afting då eg gikk
Uti sandviken med trikk
Det var en sommerkveld og månen skjen så blidig
Intet ondt eg tenkte på, kun sin tur eg ville gå
Men han endte no så svinaktig utidig
For på fjellveien der sto
En yndig pige lill og lo
Hun var så storskjønn at eg tenkte du får freste
Eg gikk hen å sa som så
Kveld mor, kess skal turen gå?
E du også ut'å går på byens beste?
å, men hon ja hon var go
Tenk hon så på meg å lo
å sa, gå hem igjen å sei du hakkje vært her
Men då følte eg på stand
At mitt hjertet kom i brann
Då forsto eg ka de kaller elskovssmerte
Og så var vi kjennskap gjort
Eg bedårte hinnar fort
For te sånnte sånne piker nokk så snaue
Eg fortalte kem eg var, hon sa kor hon var ifra
Og tenk så var vi begge ifra samme smauet
Og så gikk vi arm i arm, elskov brente i min barm
Det er underlig med amor sine piler
Og så skjøsst'eg henne kor, der et minnesmerke står
Med den innskrift; husk at hesten trenger hvile
Men eg skal sei hon vak'kje ty, då vi kom til bellevue
Då gikk treskeheten hinnar ut i varmen
For en sjømann der hon såg, han var bort fra laksevåg
Han sto og flirte med et handorgel i armen
Falske ly forlot hun meg, sa farvel og takk for seg
Og gikk med han, ja det var nokke å vere kry av
Men mitt arme hjertet fikk, akkurat så et dolkestikk
For tenk hon lo ut av meg då hon gjekk den sløyar
Først bestemte'g meg te dø, å te å gå i dybe sjø
Men etterpå bestemt eg meg til la det vere
å du fagre falske venn, mon vi treffes mer igjen
Men på fjellveien der går eg aldri mere