Over jordet, langs en kant går traktorsporet.
Ingen merker etter hover synes mer.
Du har trukket siste lasset, kjære Brunen.
Det blir aldri, aldri noen fler.
Bakom løa, der står vogna di, den gamle.
Hvor to armer spriker tomme etter deg.
Og i skjulet henger seletøy og grime!
Aldri mere skal de henges på deg, nei!
Bort med stabbursnova står den gamle grinda.
Øvste bordet har en ujevn bølgegang.
Slik du gnagde den, da du stod der og ventet.
Når du syntes kvila ble for lang.
Du var lykkelig når du fikk trekke lasset.
Opp en bakke, mens en vilter ungeflokk
Satt på toppen, og var glad og vinket til deg!
Du var hverdagshelt som ga dem mer enn nok!
Det var vi som hadde dagen vår i skogen.
Det var vi som slet oss fram i mark og fjell.
Det var vi som kom til gards med svette kropper.
Og fant fred og ro en sommerkveld.
Du fikk ingen laubærkrans på Bjerkebanen.
Og ditt liv fikk ingen glans av Ville Vest.
Men den røys av store steiner du dro sammen
Er et minnesmerke til en arbeidshest!
Nå er mye blitt forandret, kjære Brunen.
Stål og olje er blitt tidas melodi.
Ingen hestemule napper meg i ermet
Når jeg kommer krybba di forbi.
Skal for alltid tid og penger være målet?
Og en motor og et ratt et ideal?
Skal en guttepåsa aldri kjenne gleda
Over lukt av gamp og varmen i en stall?
Jeg kan huske deg den dag du kom til verda
Som en gulbrun, langbeint, skranglet, liten fyr.
Men du vokste opp og ble en vilter ungdom.
Og til sist, et voksent, trufast dyr.
Du har gjort din jobb og bygd din del av landet.
Du er borte, men en liten drøm jeg har:
At en dag, en liten fola står ved grinda
Og tar arven opp i dine fotefall.